Avfallshierarkiet og økt forbrenningskapasitet
Den 8. mai avsa EU-domstolen en dom som berører avfallshierarkiet og økt forbrenningskapasitet.
Spørsmålet som var forelagt domstolen var om italienske myndigheters beslutning om å øke nasjonal forbrenningskapasitet var i strid med avfallshierarkiet som er nedfelt i rammedirektivet om avfall (2008/98/EF), og derved måtte kjennes ugyldig. Det ble også reist spørsmål om det skulle vært gjort en forutgående miljøvurdering, slik SMV-direktivet (Strategisk miljøvurdering) krever.
Partene
Motpartene i søksmålet var miljøorganisasjoner og italienske myndigheter. Miljøorganisasjonene ønsket en annullering av en italiensk bestemmelse (dekret) som fastsatte en samlet behandlingskapasitet for forbrenningsanlegg.
Dekretet fastslo at: «De udpegede anlæg udgør strategiske infrastrukturer og installationer af betydelig national interesse, og de udgør et integreret og moderne system for håndtering af husholdningsaffald og lignende affald, der sikrer national sikkerhed og egenkapacitet inden for rammerne af den integrerede affaldshåndtering, således som dette kræves i henhold til artikel 16 i [affaldsdirektivet].»
Miljøorganisasjonene mente at det var i strid med avfallsdirektivet å kun kvalifisere forbrenningsanlegg som strategisk infrastruktur og installasjoner av særlig nasjonal interesse.
Bakgrunnen var at andre anlegg som gjenvinner avfall ikke har oppnådd en tilsvarende anerkjennelse, til tross for at de er rangert høyere i avfallshierarkiet slik det er definert i direktivet art. 4 og 13. De mente derfor at forbrenningsanlegg kun skulle benyttes som en siste løsning, når det ikke var mulig å benytte andre teknikker til gjenvinning eller gjenbruk.
Avfallsdirektivets art 4 stk.1 bestemmer at »[…] affaldshierarki[et] skal tjene som en prioritetsrækkefølge for lovgivning og politikker om affaldsforebyggelse og ‑håndtering: a) forebyggelse, b) forberedelse med henblik på genbrug, c) genanvendelse, d) anden nyttiggørelse, f.eks. energiudnyttelse, og e) bortskaffelse«.
Domstolens avgjørelse
Domstolen uttalte at avfallshierarkiet utgjør et mål som overlater til medlemsstatenes skjønn å gjennomføre, og som ikke forplikter disse til å velge en spesifikk forebyggelses- og behandlingsløsning. I henhold til direktivets art. 4, stk 2, treffer medlemsstatene selv de foranstaltninger som gir det beste samlede miljøresultat, og det kan da være nødvendig å la enkelte avfallsstrømmer avvike fra hierarkiet, når det er begrunnet i hensyn til livssyklustankegangen vedrørende samlede konsekvenser av produksjon og håndtering av den aktuelle type avfall.
Domstolen pekte også på at formålet med dekretet var å rasjonalisere og lette godkjennelsesprosedyren for å avhjelpe mangel på et passende nasjonalt avfallshåndteringssystem i Italia, og det ble vist til flere saker reist av Kommisjonen mot Italia vedrørende manglende avfallshåndteringssystem.
Domstolen kom imidlertid til at det skulle vært gjennomført en forutgående miljøvurdering, før man besluttet å øke forbrenningskapasiteten, jf. SMV-direktivet.
Avfallshierarkiet i norsk rett
Rammedirektivet for avfall er implementert i Norge gjennom avfallsforskriften, mens Avfallshierarkiet kommer til uttrykk i forurensingsloven §2.
I 2016 ble forurensingsloven §2 nr 4 endret, der gjenvinning ved ombruk eller materialgjenvinning uttrykt som en hovedregel og en viktig målsetning også i norsk rett.
I følge denne bestemmelsen skal avfall «gjenvinnes, fortrinnsvis ved at det forberedes til ombruk, eller materialgjenvinnes, med mindre gjenvinning ikke er berettiget ut fra en avveining av miljøhensyn, ressurshensyn og økonomiske forhold».
Dette er uttrykk for politiske målsetninger, og nevnte dom viser at avfallshierarkiet også i EU anses mer som en politisk målsetning, og ikke en rettslig bindende norm. Dommen illustrerer også at forbrenningskapasitet har en viktig og berettiget plass i avfallshierarkiet.
Advokat Hanne S. Torkelsen er partner i advokatfirmaet SGB Storløkken AS
